Slaget på Re

Slaget på Re sto i 1177. Øystein Øysteinsson var lederen til birkebeinerne, og baglerne ble ledet av Magnus Erlingsson med sin lendmannshær. Det hele foregikk på Ramnes hovedsogn. Baglerne samlet seg ved Ramnes gård og gjorde seg klare til å sloss. De trampet snøen hard, noe som viste seg å være taktisk lurt. Birkebeinerne var spredd rundt omkring, men de fleste holdt til på en annen gård. Baglerne var 1800 mann i følge Snorre Sturlasons saga, og birkebeinerne omtrent 2400.






Grunnen til at slaget skjedde akkurat i Ramnes var at birkebeinerne så på Tønsberg som et fristende mål og de mente at Ramnes ville være et ideelt sted å starte. Når de fikk herredømme over Ramnes ville de få mer respekt og lettere kunne ta over Tønsberg. Men det skjedde aldri. Birkebeinerne ble drevet ut i den dype snøen og led store tap. De fleste ble for å sloss, og de som rømte ble innhentet og slaktet ned.
Magnus, lederen av baglerne, ble en seierherre. Slaget var en stor triumf for han, som på den tiden ikke var mer enn en guttunge. Syv år senere ble han imidlertid drept i kamp av Kong Sverres flåte ved Fimreite i Sogn. Tilsammen regjerte Magnus i nesten 23 år.

Kunnskapen vår om slaget på Re bygger hovedsakelig på to kilder: Heimskringla, forfattet av Snorre Sturlasson, og Fagrskinna skrevet av en ukjent forfatter i 1220-årene. Snorres litteratur har en tendens. Det vil si at han var til en viss grad partisk. Dette betyr ikke at Snorres nedtegnelser ikke er tilregnelige. På de områdene hvor han kan kontrolleres er det han har skrevet riktig. Da han skulle nedtegne sagaen oppholdt han seg lenge i Tønsberg og snakket med de som var med i slaget. Der bodde det både baglere og birkebeinere, så vi kan nok stole på kildegrunnlaget hans. Sagaene skulle virke underholdende på den tidens mennesker og han lot derfor sjelden småfolks situasjon komme med i historien.

I Fagrskinna står det at birkebeinerhæren var et godt folk og hadde mange dyktige folk. I Heimskringla derimot står det at birkebeinerne var korttenkte og lurvete. Sverreættens konger ønsket å minske betydningen av Kong Magnus’ hær så mye som mulig. Sønnesønnen til Sverre, Håkon Håkonsson, var på den tiden konge, så Snorre måtte være forsiktig med hva han skrev. Dette er grunnen til at kildene er ulike på noen områder.




Kilder:
Per Thoresens artikkel - "Slaget på Re"